NOE SÅ SJELDENT SOM NOE PERSONLIG

Wednesday, 3 October 2012

Nå har jeg vært her i snart to uker. Jeg må si det at tiden går utrolig fort. Nesten litt skremmende. Jeg må bare nyte denne tiden så mye jeg kan. 

Jeg trodde det skulle være verre å flytte hit, det må jeg ærlig innrømme, men det har gått overranskende bra. Den jeg savner mest er Ronja. Jeg dro hit alene med to svære kofferter, noe som gikk overraskende bra, og sov en natt alene før C kom. Jeg liker faktisk å være alene. Stillheten, den er deilig. Det er liksom så utrolig mange som spyr ut: "Herregud, drar du alene, det er ille, skal ikke foreldrene din følge deg, hvordan vet du hvor du skal". Jeg synes ikke det er ille å dra alene. Faktisk så ser jeg på meg selv som et ganske selvstendig menneske. 

Så, hva har jeg gjort så langt? Helt ærlig. Tatt livet med knusende ro og tenkt at jeg er nødt til å fordøye alle inntrykkene. Det å skulle slå seg til ro i et nytt land virker så utrolig lett når man bare har tankene å forholde seg til. Det synes hvertfall jeg. Men når man først er kommet på plass, så er det så mye mer. Man kan ikke bare sluntre unna, man må gjøre en innsats. Bli kjent med området man bor i, dra på butikken, skravle med gamle mennesker, spørre om veien selvom du kanskje vet den, bestille mobilabonnement, blir kjent med nye mennesker og respektere at her er det ikke som man er vant med. Det er ikke som hjemme i Norge. 

En annen ting man "begynner" å sette så umåtelig stor pris på er alt det foreldrene dine gjør for deg. Som alle småtingene. Eller, man tenker at det er småting, men de er langt ifra små når man flytter for seg selv. Lage mat, oppvaskmaskinen, vaske klær, rydde, vaske, ta ut søpla, sette en ny pose i søplebøtta. Men det er noe rart med dèt og. For meg går det overraskene fint. Jeg synes jeg er flink. Ja, jeg kommer sikkert til å ringe hjem for å spørre om den og den blusen kan vaskes på det og det, men det hadde vel bare vært dumt å ikke spurt? Jeg har allerede ringt og spurt om jeg kan fryse ned kjøttboller som ikke er stekt eller som har vært fryst ned. Hallo i luken. Haha. 

Av bekymringer, har jeg egentlig ganske få. Jeg er selvfølgelig spent på hvordan skolen kommer til å bli. Fram til nå ser det kjempbra ut. Det jeg tenker på av bekymringer er hva de ser etter, som oppgaveskriving osv. Jeg vet sånn nogenlunde det nå, men hvor stor forskjell er det for eksempel fra Norge. Det som jeg er vant til. Det er bare et spørsmål om tid før jeg finner ut det. Og det synes jeg er helt greit. Jeg vil gjerne finne ut ting på egenhånd. Fordi for meg er det den beste måten å lære på. Man må være nysgjerrig. Jo mer jo bedre. Til en viss grad. 

Jeg har det bra. Utmerket faktisk. Jeg har det fint her jeg bor, jeg stortrives med C, vi har den mest perfekte leiligheten, vi lager vi mat, vi spiser popcorn og ser på film hver dag. Vi nyter livet. Og det skal vi få lov til frem til mandag. For da er det fremt med penn og papir og slutt på freden. Men det blir utrolig spennende og veldig gøy! 

England er fantastisk. London er fantastisk. Engelskmenn er fine folk. Jeg kommer til å like meg her. Det er jeg fast bestemt på. 











No comments:

Post a Comment